Siglufjörður og Gamvik er to små lokalsamfunn, som begge ligger på nordspissen av hvert sitt land - i Norge og på Island. Bosetting og utvikling av begge disse stedene var basert på et rikt, nærliggende fiske. Fisket var hovedinntektskilden for de to tettstedene, men biologiske og teknologiske endringer har ført til at man måtte utforske andre økonomiske ressurser.
Bærekraftig utvikling handler om å ta vare på behovene til mennesker som lever i dag, uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å dekke sine.
Hvordan kan kunstnere og visuelle historiefortellere engasjere seg for økologi og bærekraft i samfunnet? Fotografer gir oss et innblikk i hvordan Gamvik kommune kan skape et bedre grunnlag for en bærekraftig fremtid.
Utstillingen er åpen mandag, tirsdag og onsdag hver uke fra kl.10 til 16.
6.februar markerte Gamvik museum Samefolkets dag med åpning av utstilling "Du skal ikke leite lenge før komagtuppan stikk fram." Gamvik museum fikk skolebesøk den dagen.
Gamvik skole var på besøk i museum for å markere 75-års jubileum for frigjøring og gjenreisning av Finnmark. Elevene fikk omvisning og innblikk i Gamviks historie.
Utstillingen ”Krig og Gamvik”, som er sponset av BarentsKult, markerer frigjøringsjubileet og historiene som blir fortalt kommer fra Gamviks befolkning.
Gamvik Museum holder til i det tidligere "Brodtkorbbruket." Anlegget er et av få vel bevarte gjenreisningsbruk i Finnmark, og er en severdighet i seg selv. En viktig del av utstillingene er viet museumsbyggets tidligere funksjon og historie.
De første mennesker kom til Nordkyn ikke lenge etter at kysten var isfri, for 10 - 13.000 år siden. De slo seg ned på grunn av rike fiskerier og gode forekomster av sel, hval, rein og annet vilt. Denne fangstkulturen regnes gjerne til den første kulturhistoriske epoken i Norge, eldre steinalder eller Mesolitikum.
Kristne lærde mente at Finnmark var Ultima Thule – verdens ende. Nedgangen til helvete skulle ligge på Varangerhalvøya et sted, og mørketid, smådjevler og demoner spredte seg derfra utover verden. Derfor var det ikke rart at det var uvanlig mange trollmenn og -kvinner i området.
Fisken var ikke bare handelsvare, men også en bærebjelke i kostholdet. I mange hjem stod nok fisk i en eller annen form på menyen til alle dagens måltider.
Mennene var på fiske eller jobbet på bruket, og det var som regel kvinnene som tok seg av hjem, familie og husdyr.
Det har alltid vært et sterkt sjøsamisk nærvær i det som i dag er Gamvik kommune, særlig innover i Tanafjorden. Mens nordmennene ved kysten stort sett spesialiserte seg på fiske, og innlandssamenes levevei var nært knyttet til reinjakt (senere reindrift), utnyttet sjøsamene i eldre tid ulike områder og ressurser i løpet av året.
På Nordkynhalvøya finnes mange ville dyre- og fuglearter, og noen av dem har funnet veien til museets samling opp gjennom årene.
Allerede på 1500-tallet drev hollendere hvalfangst langs Finnmarkskysten. Det er mulig at Hollendervika nordvest for Gamvik har fått navn etter denne virksomheten
Handel mellom Norge og Russland har røtter tilbake til middelalderen, men begrepet “pomorhandel” brukes normalt om perioden fra tidlig på 1700-tallet til tida rundt den russiske revolusjon.
Som ledd i kampen for å kontrollere skipsleia til Kirkenes og Murmansk anla den tyske okkupasjonsmakten et fort i Gamvik. Hoveddelen lå på høydedraget rett vest for kirken
Etter at Brodtkorbbruket stengte på slutten av 1960-tallet har det bare vært
ett fiskebruk i Gamvik. Det har hatt en rekke eiere opp gjennom årene, og
ulike produksjoner har vært forsøkt.
