Alle deler av hvalen kunne utnyttes, men det var særlig spekket som var ettertraktet. Spekk var råvare til koking av olje, og hvaloljen ble blant annet brukt til brensel, belysning og som smøremiddel. Spekket ble flenset av med store kniver lik den som står lent opp mot hvalkjeven i utstillingen. Denne kjeven stammer antagelig fra en finnhval. Hvalbein ble ellers brukt til å lage vevskjeer, garnnåler og strikkepinner, eller det kunne males opp til beinmel og brukes som gjødsel. Kjøttet var en matressurs, men mye ble også malt opp til guano.
Finnmarksfangsten 1864 – 1904
Under seilskutetida satte teknologien begrensninger for fangstens effektivitet, og hvalbestandene var aldri virkelig truet. Dette skulle endre seg mot slutten av 1800-tallet. Svend Foyn har feilaktig fått æren for å ha oppfunnet granatharpunen, men han var den første som kombinerte dette effektive våpenet med bruk av dampskip. Derfor regnes han som grunnlegger av moderne hvalfangst. Han etablerte sin første stasjon i Finnmark på Vadsøya i 1868, og anla en fabrikk i Mehamn 1884. Foyn hadde monopol på fangsten i Finnmark fram til 1883. Etter dette kom flere selskaper til, og i noen år var hvalfangst en vekstnæring som ga gode inntekter. Mot slutten av 1890-tallet gikk fangsttallene bratt nedover, og flere hvalbestander nærmet seg kollaps. På samme tid brygget det opp til et voldsomt opprør mot hvalfangsten langs Finnmarkskysten.
Mehamnopprøret
Bakgrunnen for Mehamnopprøret var en periode med elendig torske- og loddefiske. Fiskerne mente dette skyldtes hvalfangsten. De trodde det var hvalen som jagde åta og fisken mot land, og når hvalen ble borte, kom ikke torsken heller. Frustrasjonen økte utover våren 1903. Ved pinsetider lå anslagsvis 2000 fiskere i havn i Mehamn. Stedet hadde på denne tida 123 fastboende. Da den nye bestyreren på hvalfabrikken nektet å bistå en fiskebåt som kom inn fra havet med ødelagt ror, rant det over for fiskerne. Rundt 1500 mann samlet seg utenfor fabrikken. I løpet av et par hektiske døgn ble maskiner ødelagt, skorsteiner revet og oljefat og kjeler rullet på havet. Oppsynsmann og politi var maktesløse tilskuere. Militære ble tikalt fra Vardø og Harstad, men kom ikke fram før fabrikken var totalt ødelagt og stemningen blant fiskerne hadde roet seg. 18 av opprørerne ble tiltalt for hærverk, men bare 11 ble kjent skyldige. De fikk straffer på mellom 10 og 20 dagers fengsel. Samme høst var det valg, og Arbeiderpartiet, som hadde kjempet for at hvalen skulle fredes, kom inn på Stortinget for første gang med fire representanter. Alle var fra de tre nordligste fylkene. Det ble sagt at de hadde “ridd til Tinget på hvalryggen.” I desember samme år vedtok Stortinget at hvalen skulle totalfredes innenfor norsk sjøterritorium ved Nordland, Troms og Finnmark.