Her var kanonstillinger, maskingeværreir, minefelt, løpegraver og bunkerser. Anlegget var bemannet av 135 soldater fra Tyskland og Østerrike. Fortet inngikk i den såkalte “Atlanterhavsveggen”, en rekke av forsvarsverker som løp fra den fransk-spanske grense i sørvest til den norsk-russiske grense i nordøst.

Det fortelles om stort sett fredelig sameksistens mellom okkupanter og lokalbefolkning. Flere Gamvikværinger som opplevde denne tida, framhever de tyske soldatenes gode disiplin.

Det avspente forholdet til okkupantene ble radikalt endret senhøsten 1944. Den 27. oktober beordret Hitler at den brente jords taktikk skulle iverksettes under tyskernes tilbaketrekning fra Murmansk-fronten. Den lokale garnisonen i Gamvik ble først evakuert, og en ukes tid trodde folk at krigen var over og at de var frie. Så kom det tyske styrker sjøveien fra øst. Gamvik ble ødelagt første gang 5. november. Alle hus ble brent eller sprengt, båter ble senket, og husdyr ble skutt. Ifølge de tyske planene skulle befolkningen evakueres sørover, men de aller fleste rømte i stedet opp i fjellet. Da tyskerne hadde forlatt Gamvik kom folk ned igjen, og skaffet seg tak over hodet av det som var igjen av rester. 5. desember gjentok historien seg. Tyskerne kom, folket flyktet til fjells, og tyskerne brant det som var blitt bygget opp igjen. 19 desember lød duren fra “schnellbåtene” på vei mot bygda for tredje gang. Noen Gamvikværinger hadde da fått tak i våpen, og fikk hindret tyskernes landgang såpass at folk nok en gang kom seg unna, før det lille de hadde fått bygget opp som vinterly, igjen ble ødelagt. Totalt ble bare 17 av bygdas ca. 300 innbyggere tatt og sendt sørover av tyskerne. Mange klarte å komme seg østover med båt, i sikkerhet bak fronten. Andre overvintret i huler, under båter eller i gammer og enkle hytter.

Etterkrigstid

Da krigen var slutt, måtte Gamvik i likhet med mange andre bygder i Finnmark bygges opp igjen fra grunnen. Husvære til folk og båter for å få i gang fiskeriene var viktige prioriteringer. I den første fasen av gjenreisningen ble mange barn fra Finnmark sendt til Sverige en periode for å få trygge omgivelser og et sunt kosthold.

Tidligere hadde bygder vokst fram der folk valgte å slå seg ned. Nå var det sentrale myndigheter som styrte, og mange små steder på Nordkyn ble ikke befolket igjen. Gjenreisningen innebar på mange måter en sjokkmodernisering av Finnmark. På 50- og 60 tallet blomstret forenings- og næringsliv, og folketallet nådde en topp. Snart gjorde i midlertid teknologiske nyvinninger behovet for arbeidskraft mindre både på havet og på land, og den store folkevandringen sørover tok til.