Vinterboplassen lå gjerne i en fjordbunn, der man drev jakt, snarefangst og ferskvannsfiske. I skogen fant man materialer til redskaper, gammer og båter, og her ble det sanket fôr til husdyra. Sommerboplassene lå lenger ut i fjordene, av og til helt ute i havgapet. Der ble det drevet mer spesialiserte fiskerier og fangst av hval, sel og sjøfugl.
Sjøsamene kom tidlig i kontakt med både norske og russiske fiskekjøpere. Økonomien fikk dermed et større innslag av importvarer enn hos samene i innlandet. Mulighetene for stabil avsetning av fangst, og etter hvert lønnsarbeid, førte til fastere bosetning. Det gamle flyttemønsteret ble svekket, og marginale ressurser ble ikke lenger utnyttet som før.
Generell samisk historie
Den eldste skriftlige kilden om samene er fra år 98 e.Kr. Da skriver den romerske historikeren Tacitus om folket fenni. I år 550 e.Kr. skriver grekeren Prokopius om landet lengst mot nord, Thule. Der bodde et folk som gikk på ski som han kalte skridfinner. I år 551 e.kr. skriver goteren Jordanes om folkene Screrefennae og Adogit på de nordlige deler av øya Scandza der solen skinte i førti dager midtsommer og var borte like mange dager om vinteren. Disse tre fortalte hva de hadde hørt av andre.
Høvdingen Ottar fra Hålogaland ca. 890 e.Kr. forteller om samene til kong Alfred den store i England ut fra egne erfaringer. En stor del av inntektene hans kom fra skatten han tok inn fra samene som dyreskinn, fjær, hvalbein og skipsreip laget av hval- og selhuder.
De norrøne sagaene skriver også om samene, og de nevnes innenfor lovområdet til Borgartingslov og Eidsivatingslov skriftfestet 1067-1120. Sagaene forteller blant annet om handel med samene og skattlegging av dem. Det nevnes også hvor gode båtbyggere samene var.
Utover middelalderen prøvde både Norge, Sverige og Russland å få kontroll over de samiske områdene. Periodevis måtte innbyggerne betale skatt til alle tre rikene samtidig.
Samene levde i middelalderen, som i tidligere tider, av all slags jakt og fangst til både lands og vanns. Samene var organisert i siidaer, det vil si at flere familier eller hushold forvaltet et område i fellesskap. Da ressursgrunnlaget ble redusert i takt med koloniseringen av Sápmi, gikk man over til mer spesialiserte måter å livberge seg på. Nå utviklet tamreindrifta og fiskerbondehusholdet seg. I stedet for siida-organiseringen ble samene tvunget til å godta nasjonalstatenes samfunnssystem, både rettslig og religiøst.
Først i 1751 ble hele grensa mellom Norge og Sverige fastlagt, og mellom Norge og Russland i 1826. Mellom Norge og Finland ble grensa i 1852 stengt for samene som hadde reinen sin på vinterbeite i Finland.
De første kirkene i Sápmi ble bygd på 1100-tallet, men misjonsarbeidet blant samene startet ikke før flere hundre år seinere. Sammen med kristningen kom skolene etter hvert til Sápmi. I starten ble det undervist på samisk, men utover 1800-tallet forandret dette seg radikalt. Fra 1850 ble samene utsatt for en hard fornorskningspolitikk. Samene skulle bli norske og lære norsk, og samisk skulle brukes stadig mindre i skolen. Fra 1888 kunne samisk bare være hjelpespråk i kristendomsundervisningen.
Jordsalgsloven av 1902 slo fast at bare norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive norsk, og som daglig brukte norsk, kunne få kjøpe jord. Jordeiendommen måtte gis norsk navn. Denne språkklausulen ble formelt opphevet først i 1965, men den ble ikke så ofte håndhevet etter 2. verdenskrig.
Skoleloven ble offisielt endret i 1959, og det ble igjen lov å bruke samisk som opplæringsspråk. Margarethe Wiigs ABC med parallelltekst på nordsamisk og norsk ble utgitt i 1951, mens samisk begynnerundervisning kom så smått i gang fra 1967-68.
Den offisielle norske politikken overfor samene forandret seg etter 1945, også fordi allmenne ideer om menneskeverd og små nasjoners rettigheter påvirket styresmaktene. Samenes situasjon ble utredet, og samenes rett til å ta vare på og utvikle samisk språk og kultur ble offisielt godkjent i 1960-årene. Imidlertid kom på norsk side debatten om retten til land og vann først for alvor i gang i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget på slutten av 1970-årene.
Motstanden mot utbyggingen ble så sterk at regjeringen i 1980 oppnevnte Samerettsutvalget til å utrede samenes rettsstilling. Utvalgets arbeid førte til Sameloven (1987), som er grunnlaget for Sametinget og samenes rettigheter i Grunnloven. Sametinget ble første gang åpnet 9. oktober 1989. I 2006 ble retten til land og vann i Finnmark fylke endelig avklart, og eiendomsretten ble overført til befolkningen i Finnmark (Finnmarkseiendommen). Rettighetsspørsmålene for Troms og Nordland er fortsatt ikke avklart.
Det samiske flagget er felles for alle samer, uansett hvor de bor. Flagget ble formgitt av den samiske kunstneren Astrid Båhl fra Skibotn i Troms og offisielt godkjent i 1986, på den 13. nordiske samekonferansen i Åre i Sverige. Flagget ble offisielt anerkjent i Norge i 2003.