Oppgave:
Mea er et gammelt begrep som betyr å bruke kjennemerker i landskapet for å huske gode fiskeplasser. Man måtte kjenne igjen steder på sjøen basert på hvordan formasjonene stod i forhold til hverandre på land. Det er «å trekke mea». Fiskere i gamle dager visste om fiskesteder som de lærte til sine barn, som igjen lærte dem til sine barn.
Men i utstillingen «Havet omkring oss / Min Birastahtti Áhpi» bruker vi mea som en metafor for å finne vår egen plass i historien. Hvilke kjennemerker bruker vi mennesker for å vise andre hvem vi er? Hvilke orienteringsmerker bruker vi for å forstå hvem andre er?
Gå sammen i små grupper, og velg dere ut et bilde fra bildeserien over som viser en eller flere personer.
- Hva ser dere i bildet som forteller noe om dem som er avbildet?
- Hvor er vedkommende og hvordan blir de fremstilt?
- Hva gjør de selv som kan si noe om hvem de er?
Skriv ned så mange ting dere klarer å komme på, og presenter det til resten av klassen. Det er også lov å bruke internett om det kan være til hjelp. Se om det kan være noen paralleller til bildet den neste gruppen har valgt.
__________________________________________________________
Ressurser:
|
På Instagramkontoen til Per Ivar Somby kan du finne mange av disse bildene i farger: |
 |
| Les mer om mea på Nasjonal digital læringsarena (NDLA): | |
| I denne artikkelen fra NRK kan du lese om hornlua, et tradisjonelt sjøsamisk hodeplagg: | |
__________________________________________________________
Om utstillingen «Havet omkring oss / Min Birastahtti Áhpi»:
Denne utstillingen handler om sjøsamisk identitet. Vi skildrer temaet både gjennom historisk materiale og via moderne kunst.
Den tradisjonelle levemåten til sjøsamer og andre norske fiskebønder var ganske lik: de fisket i havet og levde av jorda. Sjøsamisk og norsk kultur hadde derfor ikke mange tydelige forskjeller. 
Mellom 1850 til 1950 førte den norske stat en fornorskingspolitikk overfor samer og andre minoriteter. Tanken var at alle minoriteter måtte forlate sine egne tradisjoner, klesdrakter og språk. Staten mente at den eneste måten å være en del av det norske samfunnet på, var ved å glemme alt som ikke var norsk. Sjøsamisk kultur ble nesten visket ut gjennom fornorskningen. På den tiden følte også mange seg flau over å være samisk, fordi det samiske ble forbundet med fattigdom.
Men tidene endrer seg, og på 1970- og 80-tallet ønsket flere å finne tilbake til samisk stolthet. Folk så mot reindriftssamer for å ha kraftfulle samiske symboler. Kulturen til reindriftssamer ble sett på som det «mest samiske», mens det sjøsamiske ble oversett.
Mange sjøsamer har vokst opp uten å vite om sin egen bakgrunn, men i dag er flere opptatt av å lete opp sine røtter, og å vise frem kulturen sin. Det kan man blant annet se gjennom hornlua. Denne tradisjonelle lua opplever nå en ny popularitet, etter at ingen ønsket eller turte å bruke den på over 100 år.
Bilde: Hornlue. Foto: Anne Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum