I makketida, juli og august, pleide russerne å komme til kyst-Finnmark for å kjøpe fisk som for det meste bestod av kveite, steinbit og sei. I disse månedene ville og kunne ikke fiskekjøperne tilvirke fisken fordi det da gikk makk i den.

Denne handelen med russerne inngikk i det som vi kaller pomorhandelen og den eksisterte like til tida omkring den russiske revolusjonen i 1917.

Under vårfisket kjøpte landkjøperne også steinbit og kveite av fiskerne, men de kunne også selge den videre til russerne. Prisen fiskerne fikk for fisken var ikke særlig god. 10 øre kiloen for kveita og 50 øre pr.stk for steinbiten. Størrelsen spilte visstnok ikke inn. Fiskerne valgte derfor tidvis å selge fisken direkte til russerne. Her kunne de oppnå en bedre pris når de bytta i mel og gryn.

Russeskutene hadde også andre varer med seg. Det kunne være gryn, råved og planker. Til tider hadde de også tøyvarer som vadmel og noe de kalte klaverduk, et slags tykt lerret som var svært ettertraktet. Råvarene og plankene ble for det meste overtatt av landhandlerne.

  Engang kom det en russeskute til et av fiskeværene i Måsøy kommune. Skipperen, eller kapteinen, var en ung staselig kar. Under oppholdet i fiskeværet gikk han selvsagt i land, som var vanlig skikk. Slik oppstod gjerne bekjentskaper. Befolkningen hadde ingenting imot at de som brakte mat til dem kom i land en gang iblant.

En dag rodde en pike som var fosterdatter til ei enka i fiskeværet, sammen med andre jenter om bord i ei russeskute, for å kjøpe nøtter og bonbong sukkertøy. Dette hadde de russiske skipperne alltid med seg. Denne piken var utrolig vakker og skipperen blei dødelig forelsket i henne. Han besøkte derfor ofte pikens hjem. Hun, derimot, gjorde intet væsen av ham. Hun var nemlig forlova med en gutt i fiskeværet. Men fostermoren hadde ingenting imot at skipperen fikk jenta. Hun prøvde å overtale jenta uten at det hjalp nevneverdig. Piken ville ikke ha noe med kapteinen å gjøre.

Alminnelig skikk når skutene lå seileklar var å invitere deler av befolkningen om bord til drikke. Følgelig ba skipperen enka og den vakre jenta sammen med andre, om bord den dagen skuta skulle forlate fiskeværet. Skipperen og enka hadde inngått en hemmelig avtale om at hun skulle få en rull klaverduk om hun kunne få med seg piken om bord. Piken fulgte med stemora til båten. Da de skulle ro i land igjen gikk stemora først om bord i robåten, deretter var det meininga at jenta skulle følge. Skipperen slo armene omkring piken og holdt henne tilbake slik at hun ikke kom seg om bord i robåten. Piken skreik og ropte uten at det hjalp. Skipperen bar henne ned i kahytten. Straks deretter fylte vinden seilene og skuta for ut havna. I fiskeværet fortalte fostermora at dattera var forlova med skipperen. De skulle gifte seg når de kom til Russland, sa hun.