En gang for lenge, lenge siden bodde en samefamilie i Havøysund. Familien var både barnerik og rik på gods og gull. Eldstebarnet, ei jente, vokste seg riktig fager. Det blei sagt at hun var den vakreste jenta i hele Finnmark.

En dag kom en ung same til Havøysund. Han hadde staselig blå kofte, var ganske velstående, men ikke særlig vakker. Han blei straks bergtatt av den vakre samejenta og regnet med at henne ville han få, siden han var eneste frier i mils omkrets. Det varte og rakk, men jenta sa ikke ja. Så en dag kom en same i rød kofte og slo seg ned i Havøysund. Han var en staselig kar, og velstående var han også. Det gikk ikke lang tid før han og den vakre samejenta var sammen både sent og tidlig. Dette syntes samen i blå kofte lite om. Han blei svart av sjalusi, og en dag gannet han samen i rød kofte inn i en fjellvegg rett over sundet.

Men da blei samejenta rasende. Hun gannet blåkoftesamen inn i det samme berget. Berget de blei gannet i ligger rett over sundet fra Øraodden. Når berget er regnvått og kveldssola eller midnattsola skinner skrått inn på berget, kan du se konturene av begge den dag i dag; rødkoftesamen litt østafor blåkoftesamen.

Dette sagnet blei fortalt av sogneprest Jacob Storvik i 1955 eller 1956. Han fortalte meg hvor han hadde fått det fra, men det har jeg dessverre glemt. (Bård Mortensen)