Feiring av navnedag for Nordkapp kommune 70 år (1950 – 2020)

I samarbeid med Nordkapp kommune inviterer Nordkappmuseet små og store til en liten feiring med kaffe og kake onsdag 19. august 2020 i tidsrommet kl. 11.00 – 15.00 på museet. Det er viktig å ta hensyn til smitteverntiltakene så vi håper besøket vil spre seg godt utover hele dagen.

Kommunen vår har en spennende historie. Her kommer et lite sammendrag fra teksten «Nordkapp kommunes første dager» som Einar Richter-Hanssen har skrevet i Årbok for Nordkapp 2012.

Den 1. juli 1861 ble den østlige delen av Magerøya godkjent som egen kommune under navnet Kjelvik kommune. Vi skal minne litt om historien bak hvordan Kjelvik ble egen kommune. Formannskapslovene i 1837 betydde innføring av det kommunale selvstyret i Norge. Kommunen ble da etablert med grenser som sammenfalt med prestegjeldet, og vi kom dermed med i storkommunen Kistrand som besto av både Porsanger, Kautokeino og Karasjok i tillegg til Kjelvik.

På det tidspunkt som storkommunen etableres har ytterkysten opplevd mange magre år. Det var en nedgangsperiode over 70 år med opplevelsen av «svart hav», og dermed en stadig mindre befolkning ytterst på kysten. Presten flytter fra Kjelvik til Kistrand, som da blir hovedsogn, i 1793. Stadig større andel av befolkningen i Kjelvik flytter innover Porsangerfjorden, og i 1825 er det Lille-Tamsøya som er det største stedet i sognet. Ingen av de litt over 100 registrerte innbyggerne bodde da i Honningsvåg eller Nordvågen. I 1855 hadde befolkningen begynt å øke igjen og besto nu av 267 sjeler.

Sammenhengen mellom prestegjeld og kommune kom også til uttrykk i regelen om at en deling av prestegjeldet, kunne føre til en deling av kommunen hvis de stemmeberettigede gjorde vedtak om det.

I forbindelse med opprettelsen av Måsøy prestegjeld i 1856 ble det reist spørsmål om å forene Kjelvik sogn med Måsøy sogn. Det ble imidlertid ikke truffet noen avgjørelse i saken. Det skyldtes blant annet at sogneprest Peter Valeur ikke hadde forpliktet seg til å godta at Kjelvik ble utskilt, da han ble sogneprest i Kistrand prestegjeld noen år tidligere. I 1859 ble imidlertid Kistrand sognekall ledig og Kirke- og undervisningsdepartementet tok opp saken på nytt. Den nye sognepresten, Christian Kaurin, ble tilbudt kompensasjon for tapte rettigheter hvis han godtok at Kjelvik ble fraskilt prestegjeldet. Når kallet hans ble mindre, og antall rettighetsmenn dermed ble færre, måtte han jo få mindre inntekter.

Sognepresten Kaurin hadde ingen problemer med å frasi seg Kjelvik sogn. Han ønsket tvert imot at det skulle skje snarest mulig, og begrunnet det blant annet med at anneksreisen ut til Kjelvik måtte foretas med åpen båt. De lange reisene ville bli både farlige for han og kostbare for menigheten i Kjelvik. Han mente Kjelvik burde ha hyppige gudstjenester og mer åndelig tilsyn enn han var i stand til å gi menigheten. Det var lettere for Måsøy presten å betjene Kjelvik. Kaurin la sterk vekt på at Kjelvik trengte et særlig åndelig tilsyn. Det skyldtes at sognet etter hans oppfatning sto meget lavt «aabenbare Synder som Drukkenskab, Banden og Sværgen, Horeri, Vanhelligelse af Sabbaten ere der meget almindelige». At mangel på moral var en årsak til at en kommune skulle bli opprettet, er nok et unikt fenomen i norsk historie.

Resultatet ble kirkelig sammenslutning mellom Kjelvik og Måsøy, men ikke en kommunal.
I 1861 var en grensestrid med Måsøy ingen aktuell problemstilling. Fra gammelt av fulgte grensen vannskillet på Magerøya. Men senere utover 1870-åene og siden rundt 1920-tallet skapte turisttrafikken til Nordkapp både spenning og konflikt rundt grensen mellom disse to kommunene. En politisk posisjonering i forhold til å oppnå kontroll og fortjeneste av Nordkappturismen lå bak Kjelvik kommunes senere initiativ og gjennomføring av både navneendring i 1950 og veibygging i 1956.

I 1973 ble kommunelogoen endret til nåværende stilistiske gjengivelse av Nordkappfjellet. I 1984 ble den vestlige delen av Magerøya overført fra Måsøy til Nordkapp kommune.