Utgitt i 2006 | 138 sider
Innholdsfortegnelse:
- Forord (red.)
- Innledning
- Ellisif og Andreas Wessel i det flerkulturelle Sør-Varanger (Silja S. Arvola)
- John Savio og tolkningen av kunsten (Sigrun Rasmussen)
- Tana Museum – Deanu Musea – et eksempel på samisk museumssamarbeid (Anette Pedersen)
- Utstillingen ”hjem i gamle dager” – et samarbeid mellom skolen og museet (Eva D. Johansen)
- Andehodeamulettene fra Nesseby (Kristne Orestad Sørgaard)
- Gammetuftene i Luhkkárgohppi (Mia Krogh)
- Kongekrabben i Finnmark – når fiskerisamfunn påvirkes (Marianne Eldorhagen)
- Husflid i Finnmark – fra nødvendig biinntekt til kostbar fritidssyssel (Sigrid Skarstein)
- Tingenes betydning (Anders B. Asphaug)
- Rognballer og rognklubb – samisk, kvensk eller norsk mat? (Marit Reiersen)
Finnmarksmuseene forteller – Fra andehodeamuletter til kongekrabber
Helt siden istiden har Finnmark vært et flerkulturelt område. Fra midten av 1800 tallet forsøkte norske myndigheter å fornorske innmark. Fornorskningen hang sammen med den nasjonalistiske bølgen som oppstod i Norges iver etter å utvikle en egen norsk kulturell identitet i forbindelse med frigjørningen fra Danmark i 1814 og Sverige i 1905. Det norske språket og den norske bondekulturen med folkedrakter, folkemusikk, husflid og bondemat ble symboler på som skulle samle landet. Som følge a v dette ble den norske kulturen mer dominerende enn de andre. Samiske og kvenske minoriteter som ikke delte majoritetens språk og symboler ble møtt med skepsis. I forbindelse med løsrivingen fra Sverige ble fornorskningsprosessen intensivert. Dette ble begrunnet med ”den finske fare”. Myndighetene mente at folks lojalitet var knyttet til det gamle ”hjemlandet”. Sosialdarwinismen som var rådende i Europa frem til 2. verdenskrig ga vitenskapelige argumenter for å gjennomføre fornorskningen. I teorien ble noen folkeslag regnet for å være på høyere utviklingsstadier enn andre. Etter 2. verdenskrig har nye tanket vokst frem og dette har gitt større rom for kulturell mangfoldighet.