På Hjelmsøy finnes det et fjell som bærer navnet Spenselfjellet. En mann ved navn Spensel falt nemlig ned fra fjellet for lenge siden og omkom, derav navnet.

En pike ved navn Barbro tjenestegjorde hos presten som bodde på Måsøy. Hun var forlova med Spensel. Hvorfra herr Spensel kom fra visste ingen med sikkerhet, men han skulle visstnok være av fornem slekt, fortalte ryktene. En dag kom det presten for øre at Barbro var gravid. Jenta blei innkalt til presten. Her måtte hun forklare sine gjerninger. Det hele endte imidlertid med at presten jaga Barbro ut av huset sitt. Ikke nok med det; jenta måtte også forlate Måsøy. Heretter fikk hun ikke sette sine føtter på prestens hellige embetsgrunn. Barbro visste ikke ut eller inn. Hun gikk til sin venn og fortalte ham om sin triste skjebne. Gjennom samtalen kom de fram til at de ikke hadde noen annen utvei enn å forlate Måsøy. Men spørsmålet var; hvor skulle de gjøre av seg nå på vinterstid? Ingen i bygda våga å huse dem for prestens ord risikerte ingen å utfordre.

En kveld var det til dels bra vær. Barbro og Spensel leide seg en båt. De hadde planlagt å seile eller ro over fjorden til Hjelmsøy. Her meinte de å få husly gjennom vinteren. De rodde så snart de kunne for å komme seg over fjorden mens været ennå var bra, men kort tid etter at de rodde fra Måsøy, brøt uværet løs. Kuling fra nordøst med høy sjøgang og snekov var ingen spøk, må vite.

På Måsøy trodde folk at Spencel og Barbro hadde kullseilt; de kunne umulig ha greid å passere over fjorden til Hjelmsøy i dette fæle været. Og da ingen hørte noe fra dem i løpet av vinteren synes det klart at de måtte ha satt livet til på ferden.

Vel, vinteren fòr og det blei vår. Snøen forvant gradvis. På Hjelmsøy, i overgangen til Svartvik, eller Svartvikhalsen, fant man liket av en mann. Ingen kjente ham. På klærne stod det sydd inn initialene P.S. Liket blei liggende urørt. Ingen våga å berøre liket, eller å fjerne det. Kan hende var det en rømling som hadde flakka omkring for å unngå å bli fanga. Da det led lenger ut på vårparten, eller tidlig sommer, fant man, under en berghammer i Svartviknesset, liket av en kvinne og et nyfødt barn. Ingen visste hvem denne døde kvinnen var.

Da folk fra Hjelmsøy seinare på sommeren kom til Måsøy fikk de høre fortellinga om Peter Spensel og kjæresten hans, at de om vinteren hadde rodd til Hjelmsøy. De forstod straks at det måtte dreie seg om Spensel og Barbro. Bokstavene på Spensels klær tyda også på dette. Så forsøkte man å rekonstruere  ferden som endte så forferdelig tragisk. De hadde greid første delen over havstykket bra. Da de kom til Svartviknesset økte vinden i styrke. Spensel og  Barbro hadde antakelig lagt båten til lands der. Så hadde de funnet ly under berghammeren. Kan hende hadde de venta der til uværet hadde lagt seg for deretter å begi seg over fjellet til Keila. Men så var Barbro blitt syk. Hun hadde trolig ikke greid anstrengelsene med å ro så langt og Spensel hadde derfor lagt av gårde aleina over fjellet. Men stormen ville ikke gi seg, den hadde tvert imot økt i styrke og med en forferdelig snestorm i tillegg. Spensel hadde gått seg vill og bort i fjellet, ukjent som han var. I stedet for å gå til Keila hadde han retning mot Akkarfjorden, hvor han til sist hadde segnet om og blitt liggende. Da Barbro ikke fikk noen form for hjelp døde både hun og det vesle barnet der under berghammeren.