Fra slutten av 1600-tallet er det rapportert at russere handlet ulovlig med fiskere i Finnmark. Hvis en fisker ble tatt i å handle med russerne, kunne kjøpmennene nekte dem vinterforsyninger. Det var meningen at pomorhandelen skulle foregå med kjøpmenn i handelsstedene (Vardø, Hammerfest og Trondheim), og nessekonger rundt omkring. Først i 1789 ble handelsmonopolet delvis opphevet.
I 1796 ble det mulig for alle å handle med russerne, men bare i makketiden. Handelen gav gode vekstvilkår for steder i Finnmark, og lokket dermed folk å flytte nordover. Under Napoleonskrigene på 1800-tallet var pomorhandelen avgjørende for mange, selv om britene prøvde å blokkere handel til Kvitsjøen. For å kunne fortsette å handle med russerne ble Finnmarkseskadren opprettet i 1810 for å prøve å beskytte havnene fra britiske skip. Fra før hadde britene erobret den dansk-norske flåten under et overraskelsesangrep i 1807.
Utover 1800-tallet ble det mer vanlig for fiskere å handle direkte med pomorer, og handelen økte således. Senere økte handelen mellom større handelshus og Russland. I Tromsø og Vadsø kunne det sesongvis ligge flere hundre pomorskuter i havnene. Pomorhandelen fortsatte fram til 1917, men allerede rundt 1906, mistet pomorhandelen mye av viktigheten da pomorene gikk over til å selge tømmer for penger fremfor å bytte med fisk. Pomorhandelen hadde en sterk drivkraft i klostrene rundt Kvitsjøen, særlig klosteret på Solovkiøyene som eide flere skip som deltok i pomorhandelen.