Samuli Paulaharjus (1875–1944) livsprosjekt var å dokumentere den gamle finske folkekulturen, som han mente hadde holdt seg best i grenseområdene og blant finske utvandrere. På 1920-tallet gjennomførte han og kona Jenny flere studiereiser blant kvenene, som finnene i Nord-Norge ble kalt. Resultatet ble boka Ruijan suomalaisia (1928), som i dag har status som klassiker om kvensk historie og kultur. Boka ble oversatt til norsk i 2020, med tittelen Kvenene – et folk ved Ishavet. Paulaharju oppdaget snart at han ikke hadde fått med seg kvenene «på de ytterste øyer», altså langs nordkysten av Finnmark. Somrene 1931 og 1934 besøkte Paulaharju-ekteparet området, og i 1935 kom resultatet, boka Ruijan äärimmäisillä saarilla, som nå foreligger på norsk, På Finnmarks ytterste øyer.
I denne boka finner vi mange av de karakteristiske trekkene ved Paulaharjus forfatterstil og metode. Språket er folkelig og samtidig skjønnlitterært preget. Stoffet omfatter nærmest alt i lokalsamfunnene, myter og sagn, hverdagsliv på land og sjø og læstadianske samlinger i hjemmene. Kjernen i stoffet er muntlige kilder, hva folk selv har fortalt – han blir langt på vei kvenenes egen røst.